Tøffelhøner og fjellstruts

.. en bioligitime fra eventyrland..


"Tøffelhøne" er en fellesbetegnelse på diverse fjærkre jeg som regel bare ser fotsporene etter. De etterlater seg lange, snirklende renner i snøen der de brøyter seg fram, og ser man nøye etter finner man små "tøffelspor" i stien dems.
Føttene til tøffelhøna er kledd med fjær. Foruten at det blir enklere for dem å holde tærne varme om vinteren har fjærtøflene til hensikt å gjøre det lettere å gå oppå snøen, de fungerer som truger. Tøffelhøne er enkelt og greit hønsefugler;- rype, orrfugl og storfugl. Men jeg synes "tøffelhøne" er så koselig..

Tøffelhønespor

De få gangene jeg ser disse fuglene er når de flakser opp fra gjemmestedet sitt. Gjerne på kloss hold, de sitter som statuer og er nesten usynlige før de braser avgårde. I nesten infrarød fart. At så svære fugler kan være så usynlige er snodig! Å forsøke å ta bilder av dem har jeg egentlig gitt opp da det stort sett resulterer i bilder av en tilfeldig busk eller kanskje en halefjær. Alternativt sitter de så langt unna- og helst i motlys- at mitt beskjedne fotoutstyr ikke "strekker til".

Orrhøne, strategisk plassert i motlys..

Taktikken til disse fuglene med å sitte musestille for så å omtrent eksplodere til værs kan oppleves rett så skremmende! Når man tusler rundt og "nyter skogens ro", helt i egne tanker.. eller er på skitur i lydløs silkesnø. Og så popper disse fuglene opp fra ingensteds med et fryktelig rabalder. Når det er ruskevær hender det at fuglene "går i dokk", altså lar seg snø ned. Alt som synes er en liten snøhaug;

- I dèt du omtrent tråkker på haugen flakser kreet opp. Da er det greit å enten ha tatt eller sørge for at du har med deg eventuelle nødvendige medisiner (om du har dårlig hjerte for eksempel).

Sommertøffelhane (stegg)

Hvis man ser godt etter ser man "tøflene"..

.. mens dette er det man som regel ser av høna.

Noen ganger, spesielt hvis det er "sukkersnø", kan sporene til tøffelhøna til forveksling ligne på snøormens spor. Men man vil aldri finne vingeavtrykk i snøormsporene, så er man usikker kan det være greit å følge sporet og se om man finner merker etter oppflukt. Snøormen vil nok få sitt eget blogginnlegg etterhvert!

Fjellstrutsen derimot får være med her. I motsetning til de andre strutsefuglene kan fjellstrutsen fly. Sikkert en fordel for den, siden den er en trekkfugl. Den er et sikkert vårtegn her oppe, og først når man hører de karakteristiske trompetlydene dens er det på tide å ta av stillongsen.
Fjellstrutsen er på langt nær så sky som tøffelhøna, men selv om den ikke flakser avgårde ved synet av folk holder den seg på god avstand. Ergo ingen flotte bilder av denne heller..

Fjellstruts (Trane)

Den ser jo puslete og beskjeden ut på bildene mine, men den er ganske stor i virkeligheten. Godt over en meter høy.

Det er jo litt trivelig å omgis av dyr ikke alle andre har? :)

Morgenrutiner

Hver morgen er det samme tralten i luftegården. Snakk om vanedyr..!

Aller først og som ser ut til å haste fryktelig er en etterlengtet morgenrullings.

Så må man diskutere alt som har skjedd siden sist. Å tilbringe natta med en vegg i mellom seg gjør at det er mye som må taes igjen.

 

Så litt morgentrim..

.. før frokosten inntas.

Når magen er full kan man konsentrere seg om å slappe av i sola

.. nyte varmen..

.. men samtidig passe på at det ikke kommer noen inntrengere?

" En kjøtteter i treet! "

Èn-og-trekvart ponnien (med termin 4. juni) synes det er greit at andre tar seg av vakthold. Og herjing. Liker best å ta det med rooo..!

Gaupe på besøk

Vi er vant med å ha gaupa på jevnlige besøk, men det er sjelden vi ser annet enn spor etter den. Enten i form av poteavtrykk eller når den har hatt etegilde. Å følge spor i håp om å se skogkatten er ikke enkelt da de kan tilbakelegge mange kilometer i løpet av et døgn. Men av og til er den langt nærmere enn man tror..

De siste dagene har gaupa kost seg med et elgkadaver få meter fra huset. Restene har hun overlatt til reven, poteavtrykkene er det eneste som avslører at gaupa var først på åstedet. Hun har også gjemt bort litt niste til en senere anledning;

Pent nedgravd i snøen ligger et skinn med litt kjøttrester på. Lenger bort har hun slept med seg en større kjøttbit i snøen og funnet en passe spiseplass;

Gaupa holder seg stort sett til litt mindre byttedyr men kan nok klare å ta livet av en fjorårskalv, spesielt om den er syk eller skadet. Sporene etter katta var for gamle til å kunne si om det var ett eller flere dyr. Men jeg mistenker at gaupemor og ungen har vært på besøk.. igjen. For et drøyt år siden (desember 2010) kom gaupemor med 2 unger på besøk og spaserte freidig forbi huset vårt. På 50 meters avstand satte hun seg ned, kikket på meg og kalte på ungene som kom ruslende ut av skogbrynet!

Jeg ble så perpleks og handlingslammet at jeg ikke klarte å få skikkelige bilder av dem.. det var vel den eneste muligheten jeg noen gang skulle få. Men heldigvis ser man at det faktisk er gaupe, hvis ikke hadde jeg vel blitt beskyldt for å servere røverhistorier! Jeg lever vel litt i håpet om å få et "blinkskudd" en gang. Og de er jo her, støtt og stadig. Så får man håpe man en gang er på rett plass til rett tid!

Når katten danser er musa servert..?

En liten spissmus måtte bøte med livet i dag. Siden alt uspiselig alikavel blir plassert fint ved føttene mine ventet jeg til seansen var over. Det er egentlig litt rart å stå og le når et liv ebber ut, men jeg greide ikke la være å trekke på smilebåndet av pusens krumspring og ikke minst uttrykket hennes når hun innså at byttet ikke var spiselig.

Viktig å drepe krypet, mange ganger!

 

Når det ikke fantes mer motstand var det på tide å innta måltidet..

.. men det falt definitivt ikke i smak!